Dette er første blogginnlegg på lang tid på denne siden. Jeg har flyttet formidlingsvirksomheten min over til en ny plattform, der jeg også samarbeider med andre psykologer om å gi informasjon om psykisk helse, samfunnspsykologi og psykologiske fenomener. Har du ikke fått det med deg? Besøk tankeverksted.no.

Siden teksten omhandler hendelser knyttet til denne bloggen, er det naturlig å gi en versjon av den også her. Denne saken har bakgrunn i en personlig, bevisstgjørende prosess, der maktubalanse i markedssammenheng blir påfallende nok til å gå inn for en liten vendetta.

Når enkeltpersonforetaket mitt får en epost fra «Copyright Agent» med melding om at jeg kan ha brutt loven om opphavsrett, med dokumentasjon fra bloggen min og en faktura pålydende en prosent av årsomsetningen for foretaket, blir jeg mildt sagt overrasket. Jeg tror først det er en svindel, og starter et google-søk. Jeg trenger ikke skrive mer enn «copy» før denne setningen kommer fram blant søkemotorens mest populære søk: «copyright agent svindel». Bak dette viser det seg imidlertid at NTB har et reelt samarbeid med en dansk agent, og at det nå skal slås hardt ned på uautorisert bruk av bilder. Det betyr blant annet at alle som har brukt NTBs bilde av da Oddvar Brå brakk staven i ski-vm 1982, i hvilken som helst sammenheng på nett, bør sikre seg at dette er godkjent av NTB, eller betale dobbel pris pluss evt. vederlag for bruken.

Opphavsrettigheter er seriøse greier som angår selv de minste aktørene på ytringsfronten. Det er ikke tillatt å bruke bilder som ligger åpent tilgjengelig på nettsider dersom fotografen er ansatt og betalt av en media-aktør. Det er heller ikke tilstrekkelig å vise til hvor bildet er hentet fra (akkreditering). For at det skal være greit å bruke andres bilder, uansett formål, må det betales for eller innhentes særskilt samtykke fra rettighetsinnehaver. Det som derimot er i orden, ikke fordi rettighetene blir ivaretatt men fordi det er for vanskelig å håndheve et forbud, er å dele både artikler og bilder på sosiale medier. Det at bilder publiseres på et nettsted med en adresse og eier, gjør det mulig å søke opp og spore om opphavsrettigheten er ivaretatt, uavhengig av hvor stor spredning og rekkevidde nettsiden har.

«Målet er ikke å skape et stort nytt omsetningsområde for oss, men det handler om bevisstgjøring. Vi gjør folk oppmerksomme på at det faktisk koster noe å bruke bildene våre, og får tilbakemeldinger om at de aller fleste har gjort dette i vanvare», sier NTBs leder for visuell kommunikasjon til journalisten.no. 

Jo, takk, jeg har blitt bevisstgjort – Bevisstgjort på at markedskrefter beskytter de store og beskyter de små (merk forskjellen mellom to t’er og én).

Min blogg har vært benyttet som informasjonskanal om psykisk helse og psykologiske fenomener. Det er 0 (NULL!) inntjening på skrivearbeidet mitt, og kommersielt har det absolutt ingen betydning utover det at det muligens skaper noen få ekstra klikk på siden min (innholdsmarkedsføring). De fleste av leserne er for øvrig familie, venner og bekjente. Det aktuelle innlegget er siden publisering i 2015 lest 89 ganger, hvorav flere er egen gjennomlesning og antakelig også noen klikk gjort av Copyright Agent. Spredning av tilsvarende materiale i sosiale medier er hos den gjennomsnittlige bruker minst dobbelt så høyt, men kan altså ikke spores. Sporingen medfører likevel et betydelig arbeid, og er outsourcet til et dansk agentfirma, noe som gjør at inntjeningen pr. bilde er mindre for NTB enn den ville vært dersom publiseringen hadde skjedd på den måten det skal gjøres. Dette betyr i klartekst at NTB ikke gjør dette fordi de må, heller ikke fordi det har så stor økonomisk betydning, men aller mest fordi de kan.

Jeg erkjenner å ha brutt regelverket, og har svært lite å stille opp med juridisk. Jeg må bare godta straffen for det. Etter å ha betalt for godtgjørelse, manglende akkreditering og vederlag, tillot jeg meg å tenke at jeg da kunne la det aktuelle bildet bli stående. Men neida! Jeg får relativt umiddelbart etter registrert betaling en epost med beskjed om at «det gjeldende bildematerialet ikke er fjernet og vi kan ikke avslutte saken endelig før dette er avpublisert. Betaling av det fremsatte kravet relaterer alene til overtredelsen og gir ikke tillatelse til at bildematerialet kan anvendes fremover. Vi ber derfor om at bildematerialet avpubliseres med det samme.»

Jeg påtar meg bevisst en offerrolle her, for å få fram den etiske problemstillingen rundt det å straffeforfølge svært marginale aktører med et slikt voldsomt apparat, uten advarsel. Det blir som å skyte småspurv med kanoner. Jeg har til tider kost meg med å finne gode, illustrerende bilder til tekstene mine. Nå ser jeg meg tvunget til å la det være, samt fjerne alt visuelt innhold som ikke er grafer, plansjer eller innhold som er ment for å deles. Uten noen form for inntekt fra skrivearbeidet kan jeg heller ikke betale for bildebruk. NTB Scanpix tar gjerne 300 kr. pr. bilde, og illustrasjonene som måtte finnes i databasen er neppe utviklet med tanke på psykisk helse som tema. Tekstene mine blir dermed (enda?) mindre attraktive. Jeg vil selvfølgelig ikke bruke ulovlige midler heretter.

Som kommersiell spurv med svært begrenset innflytelse i mediebildet, beskutt med kanon, tillater jeg meg å kjenne på sinne. Jeg presiserer at sinnet ikke er rettet mot agenten, som utelukkende gjennomfører oppdraget de er betalt for å gjøre (de har til alt overmål besvart juridiske spørsmål i etterkant, og fremstår som en seriøs aktør). NTB kan vel heller ikke klandres for å ivareta sine rettigheter. Jeg får imidlertid behov for å si fra om at det kjennes veldig ut som en grense for urettferdighet er overtrådt. Jeg kan på ingen måte påberope meg uskyld i juridisk forstand, men å straffes økonomisk på lik linje med medieaktører som faktisk har en kommersiell inntjening og media-innflytelse, fremstår urimelig tungt som bevisstgjørende tiltak. 

Dersom en Dagbladet-journalist skulle gjort tilsvarende i vanvare, ville nok Dagbladet også reagert om boten var på 6 millioner (én prosent av omsetning, i så tilfelle omsetning direkte fra medievirksomhet og ikke fra informasjonsspredning om psykologiske fenomener som et frivillig, lite innbringende sideprosjekt til hovedvirksomheten innen psykisk helsetjenester). Nå skal det vel nevnes at Dagbladets redaksjon betaler sine egne fotografer for bildeinnhold, og selvfølgelig ikke går på slike blemmer om de skulle benytte seg av andres. Men denne saken er ikke engang sammenlignbar med om såkalte influensere eller rosa-bloggere eller youtubere skulle funnet på å bruke rettighetsbeskyttet materiale, da disse har langt større rekkevidde enn mine innlegg, og er fremstilt med kommersielle formål og/eller populær innflytelse som målsetting. Loven er lik, men den lange armen rammer ikke nødvendigvis like hardt for alle.

Grensesettingsbehovet går fort over i hevntanker, og jeg får et ønske om å provosere «ansvarlige» markeds- og medie-aktører. Jeg tenkte på å publisere dette innlegget med en skjermdump av Copyright Agent sin dokumentasjon av regelbruddet, oversendt meg pr. epost i fakturakrav. Jeg anså pdf-filer sendt til foretaket mitt som ubeskyttet av opphavsrett, men den gang ei. Etter å ha forespurt juridisk rådgiver i Copyright Agent om dette, får jeg oppgitt at «Faksimilesaken» i Borgarting Lagmannsrett (RG-1997-330, eget søk viser at riktig saksnummer skal være RG-1997-390) fastslår at all gjengivelse av materiale opprinnelig beskyttet av opphavsrett reguleres av de alminnelige reglene. I den saken ble ukebladet Se og Hør dømt for å ha publisert en faksimile, som altså regnes som gjengivelse av opprinnelig materiale. Å gjøre bilder ugjenkjennelige er heller ikke et formildende alternativ, men trekker tvert imot i skjerpende retning. Dette innlegget illustreres derfor av skjermdump uten det beskyttede bildet fra NTB.

Jeg publiserer innlegget på samme bloggside som opprinnelig innlegg (erpsykologtjenester.no/blogg), og på den plattformen jeg har beveget meg over til (tankeverksted.no) i et ikke-kommersielt samarbeid med andre psykologer for å formidle informasjon om psykisk helse, samfunnspsykologi og andre psykologfaglige betraktninger. Jeg kommer til å lenke til innlegget på sosiale medier. Jeg kommer også til å sende lenke til Copyright Agent og til NTB, for å formidle en uformell og ikke-rettslig innsigelse på fremgangsmåten fra tunge aktører ovenfor superlettvekterne i mediebildet.

Så må jeg bare beklage til lesere og følgere at innleggene videre framover kommer til å bli mer visuelt fargeløse. Kanskje kan det veies opp av fargerikt engasjement i det skriftlige.

For spesielt interesserte lenker jeg også til det opprinnelige innlegget – illustrasjonsbilde avpublisert – som omhandlet et smalt felt av psykologien med liten betydning for folkehelsa, og altså i utgangspunktet var skrevet for meget spesielt interesserte venner og bekjente (det burde med andre ord ha vært skrevet som en post på facebook). Det omtalte bildet var av daværende landslagssjef i herrefotball, Per Mathias Høgmo, og illustrerte en nær satirisk sak om idrettspsykologien bak lagoppsettet i play-off kampen for EM-plass mot Ungarn i november 2015: Hva skjedde i hodet til Høgmo (…da han valgte å starte uten en eneste ren spiss i skjebnekampen mot Ungarn).